MED OPEL I BLODET

Etter tips fra en slektning, peilet vi oss inn på Eivind Hope fra Vestland, i håp om at han ville fortelle litt om sin Opel Kadett og sin noe over gjennomsnittet interesse for Opel generelt. Det får man si ble en innertier. På tunet står det blant annet en Opel Calibra Turbo 4x4 og en elektrisk Ford Mustang.

- Ja den siste der trenger vi ikke snakke mer om. Den bruker ikke bensin eller diesel og er fin å kjøre. That’s it, sier Eivind – tydelig uinteressert i det moderne fremkomstmiddelet. w

Mer interessert er både han og undertegnede i den gule farkosten for anledningen parkert i grusen utenfor hjemmet – foran et par andre Opel-biler av nyere dato. En Opel Kadett Rallye E fra 1978. Knallgul og usjenert, sjelden og strøken. Vi bestemmer oss fort for å la den skinne uten vegetasjon, Ford Mustanger og andre distraksjoner – og reiser til et tomt lokale hvor den kan få nyte all fokus helt aleine. 

Fikk feil bil

Eivind kjøpte Kadetten sprell ny av Auto23 i Bergen. 

- Det var jo ikke denne bilen jeg bestilte da, sier han. Jeg bestilte en Kadett GTE i 1977 – og så kom denne – en Rallye-utgave. Hva som skjedde, er litt usikkert faktisk. Men det er mest sannsynlig at det er grunnet modellbytte fra 77 til 78, hvor Kadett fikk integrerte blinklys ved siden av hovedlyktene på 78-modellen, mens 77-modellen hadde de under støtfangeren. GTE-modellen hadde i 1977 en 1,9-liters injection-motor som ytet 105 hestekrefter, mens 78-modellene kom med 2-liter på 115 hester. Rallye fikk 110 hester av en eller annen grunn – sylindervolum og boring er helt lik på GTE og Rallye. 

Å få feil type bil var for så vidt greit nok det – for «Rallye» var jo tøft! Men det ble jo likevel litt hodebry av det.

- Ja, det viste seg at Rallye 2.0 E er en såkalt 1000-serie. Det skulle bare produseres 1000 stykker av denne. Så da vi skulle registrere bilen, fikk Auto23 et litt uventet problem. Denne modellen var nemlig ikke typegodkjent i Norge. Biltilsynet ville dermed ikke godkjenne den uten videre. Alternativene de kom med var å registrere den for 5 personer, og plombere koffertrommet – eller registrere den for 4 personer og la koffertrommet være. En av tingene som gjorde sakkyndige litt vanskelige var at det var 110 hestekrefter på 960 kilo. Motoreffekt/vekt fikk sakkyndige til å klø seg litt i hodet. Likevel ble det orden i sakene etter MYE korrespondanse mellom fabrikken i Russelheim, Tyskland – Auto23, GM/Opel Norge og Bilsakkyndige. Den ble godkjent og registrert 09.01.1978, med 5 sitteplasser og koffertrom. 

Motstandsbevegelsen

Opel-interessen startet med Eivind sin far, og holdt på å ta en omvei da Eivind var i gang med kjøpet av Kadett’en. 

- Min daværende kone jobbet som postbud i Samnanger. Spesielt på vinterstid var det relativt utfordrende veier langs postruten, så det kunne vært litt ufint å kjøre på med det jeg plutselig hadde begynt å få litt lyst på; en Chevrolet Camaro Z28. Hun skulle jo tross alt bruke denne bilen på postruten sin – og til andre ting. Det hadde vel ikke gått mange vintersdagene før den hadde stått et sted den ikke skulle stå. Jeg var også inne på tanken å handle Opel GT 1900 som var utstilt hos Auto23. Men da kom min far inn på banen og sa jeg måtte se til å bruke fornuften min. 

Eivinds far hadde gode relasjoner til ledelsen i Auto23. Under andre verdenskrig var nemlig salgssjef Sejrup, kontorsjef Sandven og Eivinds far medlem av en motstandsgruppe som dreiv med litt diverse ting og tang som gjorde livet surt for okkupasjonsmakten. Så de tre tøffe karene var gode kompiser, og var sammen titt og ofte – også i etterkrigstiden. 

- Ja da dingla jeg med far til byen ofte, og mens han og kompisene satt og drakk kaffe og maste, gikk jeg som guttunge og drømte mellom nye Opel-biler i lokalene til Auto23. Ikke rart det ble Opel på meg egentlig. Til og med bestefar var en bilmann. Han dreiv busselskap, hadde masse biler, lastebiler, drosjer og styr.

Det ble som forventa Opel som førstebil på Eivind. En splitter ny Opel Rekord 1700 – sølvgrå 2-dørs sedan, kjøpt da han var 18 år gammel til en spesialpris pålydende 34 600 kroner.

«Alt er tatt…»

Det ble kjøpt flere biler hos Auto23 i tiden fremover. Fire stykk teller Eivind i perioden 1970-1978, da altså denne Kadetten ble handlet inn. 

- Selv om de fikk «feil bil» levert da jeg bestilte den, fikk de i alle fall med riktig ekstrautstyr. Jeg haket av for Opel/GM sine ATS 5,5x13 tommer felger, fargetona frontrute, 5-trinns ZF-girkasse, automatisk differensialsperre og litt anna smågreier. Alt inkludert betalte jeg 76 800 kroner i januar 1978. 

Hva bilen er verd i dag, er ikke godt å spekulere i – men det er nok noen kroner mer enn 76 800. Så har den også spist noen riksdaler gjennom tidene. I 1985 ble bilen sendt til Tyskland for motorbytte. Da ble det montert en 2.0 E motor. Den forrige hadde da gått 290 000 kilometer. I 1996 ble det byttet motor på nytt etter ca 380000 km. Denne gang til en 2,4 l injektion, kjøpt brukt av Opel Blomdal Opelhøgg i Indre Arna. Bilen ble godkjent med denne motoren etter konferanse med Opel sin motorsportsjef i Norge, Per Falla. Bilen er godkjent med originale bremseskiver fremme og trommelbremser bak, med inntil 170 hk med godkjenningsdokumenter. 

- Det er jo gjort en hel del for å beholde den i så god stand som mulig. I perioden 2004-2020 har utskiftning av bunnplater, koffertrombunn, skjermbuer bak, innerskjermdeler og nye forskjermer blitt gjort, og den fikk også en hellakkering etter dette. 

Det er en lang liste, som overhodet ikke ser gratis ut, med deler som har blitt bytta ut. Originalt taktrekk frå Tyskland, setetrekk med originalt mønster og farge, nye bremser, eksosanlegg, bensinrør, elektrisk pumpe, foringer, stabstag, emblemer, gummilister, bremserør, endeledd, motorfester – ja det er vel en liste som tar for seg hele bilen. Det har nok gått med en halv million hviskes det frå eieren. Men så ser det jaggu meg bra ut. Skulle bare mangle – alt er jo tatt. 

Sikkerheten i baksetet

 I dag er Kadetten ikke bare en bil nummer 2 – men en bil nummer «langt bak i rekken». Den brukes svært sjelden – men står lagret tørt og varmt året rundt, foruten de gangene den må få strekke på beina og frakte Eivind avgårde for å kjøpe is på en sommerdag. 

- Ja den blir lite brukt i disse dager, men de første 25 årene fikk den jaggu gjort nytte for seg. Det var den eneste bilen vi hadde de første årene så det ble til og fra arbeid, lange jobbreiser, tenestekjøring, til og fra treninger, ferieturer og så videre. Per dags dato har den rullet 830 000 kilometer. Den er riktignok på motor nummer tre, men det er den samme girkassen, samme trykkplate og samme diffsperre. Vedlikeholdet har jo vært bra, med bytte av olje på både kasse og diff, men likevel imponerende at dette har holdt så lenge – og fungerer fint fremdeles. 

Som familiebil fungerte den egentlig ypperlig, men Eivind – og sønnen Roy Vegar, som er med når vi tar bildene, kan skrive under på at sikkerheten i bil har vel blitt noen hakk bedre ettersom tiden har gått.

- Jeg husker fremdeles den episoden, sier sønnen Roy Vegar med et – om det er mulig – alvorlig smil.

Far Eivind kommer på banen: - Ja den episoden ja. Altså bilen har ikke setebelter i baksetene. Så lille julaften i 1982 hadde vi en aldri så liten episode. Vi var på en luftetur, og det var snø og glatt. Det kom en bil i møte med oss, og ingenting skjedde da bremsene ble tråkka inn. Den bare sklei rett frem og traff den møtende bilen. Roy Vegar kom som et prosjektil mellom forsetene og knalla hodet rett i dashbordet mellom luftdysene. Heldigvis kjørte vi jo etter det vi tenkte var forholdene, så farten var sikkert ikke høyere enn 5-6-7 kilometer i timen. Men når begge bilene holdt den farten, så ble bråstoppen likevel brutal. Mest for Roy Vegar da, men det gikk fint!

«L» for luksus

 Om det er smellen Roy Vegar fikk i knollen den gang som liten som gjør det, er uvisst – men han er også bitt av samme Opel-basillen som sin far. Du skal ikke se bort fra at det kommer en reportasje om han på et senere tidspunkt – han har nemlig en helt spesiell – ja du gjettet rett -Opel. 

- Jeg nevnte jo så vidt en Opel GT jeg hadde på et tidspunkt, sier Eivind. Jeg endte jo opp med å kjøpe en til slutt. Min sønn Helge var stasjonert i Brüssel som millitærpoliti en periode, og fikk i oppdrag å ta med seg hjem en. Det var Roy Vegar som brukte bilen da, men. Dette var i 1996, og det var en 1970-modell Opel GT L. L skulle visstnok bety at det var en luksusutgave. Kan skjønne, den hadde tross alt kupelys, haha. Den ble brukt i et par år, før den skulle få ny kasse og motor. Prioriteringer i livet endret seg og den ble solgt i 2013. Jeg har prøvd å få kjøpe den tilbake, men foreløpig uten hell. 

Så for øyeblikket får Eivind vær så god klare seg med den freske Kadetten med 830 000 kilometer på telleverket – som likevel føles som ny-ish. Et stykke kulturskatt kalles dette. Både bil og eier for så vidt.