Heier på 80-tallet

Først publisert i bladet BilAutofil nr. 5-2023

Bevares! Et Ferrari-flagg vaiende over to garasjeporter i et rolig villastrøk på Kolbotn sør for Oslo.

– Må jo feire Ferraris kvalifiseringsinnsats i Formel 1-helgen, kommer det kontant fra 42-årige Henrik Thorstensen. Men når den ene porten sakte og nesten lydløst åpnes og herlighetene på innsiden avsløres, så er det ikke den røde Ferrarien jeg hadde ventet å se, 308 GTS må vite, som møter øynene. Nei, der står en «Miami Vice-blå» italiener fra 1968, tredd inn på tvers for i det hele tatt å få plass, enn så liten Fiat 500 er. 

Ikke er den Henriks heller, den tilhører kona Hilde, kjøpt i pur glede for noen år siden etter først å ha sett dem overalt på ferietur til Italia. Siden er den både lånt ut som bryllupsbil til ei venninne og har stått modell i Dagens Næringslivs magasin D2.

I klovnedrakt på kjøpsenteret

– Jeg har hatt den i 110 km/t. Da skal man holde godt i rattet og ha nedoverbakke, så den hører egentlig ikke hjemme på veien i 2023, men der ligger jo også litt av sjarmen. Når man kommer kjørende med Fiaten kjører folk opp på siden, vinker og tar bilder. Som å gå med klovnedrakt på kjøpesenteret!

Jeg er nysgjerrig på hva som skjuler seg bak neste port og ber Henrik trykke på portåpneren.

En båt skal det vise seg, også den parkert på tvers, men samtidig plassert på en tralle så den lett rulles ut, og trolig ikke tyngre enn at et par voksne bærer den.

– Båt til ungene. En nedskalert Scarab med seks hk påhenger. Jeg har forsøkt å kopiere farger og oppsett fra Don Johnsens Scarab i fra Miami Vice. Båten er godkjent for to voksne.

Henrik Thorstensen blir noen sekunder fjern i blikket.

Hektet på 1980-tallet

– Betatt av skuespillere i Miami Vice satt min mor klistret til skjermen mens jeg lå under bordet og var fascinert av båtene i serien. Som du ser så er jeg veldig opphengt i 80-tallet.

Men vi er ikke her for å snakke båt, for garasjen til Hilde og Henrik huser langt mer. Og etter litt leting dukker også nevnte Ferrari opp, en bil som har vært i familien så lenge at Henrik ikke er sikker på årstallet den ble kjøpt.

– Bilen var en del av min fars lidenskap for Ferrari. Så flaggingen utenfor er like mye til ære for ham. Han hadde bilen i over 20 år, var på lange turer med den, men i forbindelse med en flytteprosess havnet Ferrarien på vinterlagring her, og slik ble den etter hvert vår.

Flasket opp med

– Bil- og motorinteressen har jeg fra far. Senere fikk jeg en stefar som var veldig motorsykkelinteressert. Så motordelen er jeg flasket opp på. Jeg tenkte som liten at det var ikke så farlig hva jeg omga meg med, jeg ville ha et sted å bo, en bil å kjøre med – men en ordentlig feit motorsykkel måtte jeg ha.

– Bilinteressen? Da må vi tilbake til Flåklypa. Mutteren var så lei musikken på filmen at jeg etter hvert fikk ikke lov til å se den med lyd. Jeg vet ikke hvor mange lekebiler jeg hadde. Det var mange. Vi har en spillehall i huset med Flåklypa som tema. «Christian von» og jeg deler samme interesse.

Her må det legges til at Christian von heter Koenigsegg til etternavn, og hentet inspirasjonen til grunnleggingen av det svenske supersportsbilmerket med samme navn nettopp fra Flåklypa Grand Prix.

Med Il Tempo Gigante i studio

– Jeg er den eneste som har hatt Il Tempo Gigante i studio, kommer det drømmende fra Henrik, fotograf som han også er i tillegg til å jobbe med markedsføring hos anleggsmaskinimportøren NASTA, og før det 15 år med lastebiler i Scania.

Veien til den feite motorsykkelen startet som 12 åring.

– Da fikk jeg hjelm og Tempo Corvette av faren min, med klar beskjed om ikke å kjøre utenfor Oppegård kommune. Ellers var det relativt fritt. Jeg skulle gjerne hatt den sykkelen i dag.

– Som 16-åring sluknet naturlig nok interessen for 50 kubikk og Tempo. Lett motorsykkel overtok.

De viktige syklene

– Først en Kawasaki K100, deretter en Kawa KH 125. Jeg lørdagsjobbet hos MC Oslo et helt år uten å ta ut lønn for å kunne ta ut en Honda NSR 125, som i 1996 var en ganske feit lettsykkel. Deretter solgte jeg den og kjøpte landets første Valentino Rossi replika Aprilia RS 125. Da jeg rullet den av podiet på Sjølyst var jeg så glad at jeg gråt. Så viktig var det for meg.

Mulig forklaringen på hvorfor Ferrarien står litt bortgjemt ligger her. For et par gromme sykler dekker venstre fordør. Den ene er en 1951 med stivramme, fotclutch og håndgir. En beinhard customsykkel. Den andre, MV Augusta F4 1000, runder snart 20 år.

Vakreste sykkel i verden

– Massimo Tamburini designet dem. Jeg mener at ikke finnes noen motorsykkel i verden som er penere enn den. Dette er litt Ferrari i motorsykkelverden. Samme sykkel var inkludert i «The Art of the Motorcycle» i Guggenheim-museet 1998 – 1999.

– Ser jeg ikke også forhjulet på en Vespa stikkende ut ved portåpningen?

Vespaen er den siste. Den har jeg, med god hjelp, restaurert de siste par år. Fra 1966. Legg merke til fargen. Det er lanseringsfargen til Renault 5 Turbo 2.

Minutter fra RS200

– Jeg hadde to originale, og urestaurerte, hvite Vespaer som jeg solgte. Det har jeg angret bittert på. Livet handler om alle de salgene man ikke skulle gjort. Jeg husker jeg så en Lamborghini Countach på finn.no til 750.000 kroner. Jeg hadde ikke penger til det da, men tenk hva den hadde vært verd i dag, selv om den hadde feil farge. Countach henger høyt. Jeg var minutter fra å kjøpe en Ford RS 200. Selger ville ha båten i bytte, så det stoppet der. Lite klokt valg, sånn i ettertid. RS 200 er kanskje den tøffeste bilen i hele verden. Ken Block i USA kjøpte den, for øvrig.

– Nå snakker vi. For du er jo ganske kjent i bilmiljøet både fra alle årene i Gatebil, men også for eierskap til biler andre bare kan drømme om.

– Tenker du på Ford GT40?

– Ja, den blant andre biler. Du var ikke mer enn 24 da du kjøpte bilen Ford tok fire strake med på Le Mans i siste halvdel av 1960-årene?

(saken fortsetter)

Ford GT 40-tiden

– Historien begynner med at jeg kjøpte min første leilighet som 19 åring. Etter fire år økte den godt i verdi. Mens de fleste fornuftige mennesker ville reinvestert gevinsten i ny leilighet, refinansierte jeg og endte med godt bygd replika av Ford GT 40. Jeg jobbet i Gatebil og en kollega hadde den. Dette var den tøffeste bilen i Norge, etter min mening, så den ble min i 2004. – Det kostet vel omtrent 10.000 kroner hver gang man satte seg inn i bilen. Den var mer racerbil enn gatebil - med rundt 700 hk. Bilen gikk kun på racefuel til 32 kroner literen. Og alltid noe som gikk i stykker. Tidvis sto jeg med spade og skyflet penger inn i bilen.

– Nå er den tatt ned rundt 100 hk og blitt litt snillere. Bilen hadde jeg på mange utstillinger og kjørte mye på Rudskogen og Vålerbanen med den. Solgte den for å finansiere båt. Har hatt flere klassiske amerikanske racerbåter. Nå har vi en 38 fot Formula.

– Du skal ha et spesielt kjærlighetsforhold til Renault 5 turbo. Hvorfor Renault?

Brutalt styggvakker

– En vanlig Renault 5 er jo tett på så døv det går å få blitt. Men når motoren flyttes bak og den breddes i hekken for å få plass til 285 bakhjul, må man bare elske det. Pen er den absolutt ikke. Men brutal. 100% verktøy, liksom! Husk at R5 er en bil med historie tilbake til 70-tallet, og den klossete, lille rare bilen appellerte til barn. Frøet ble nok plantet sammen de første Matchbox-bilene, en gang på 80-tallet.

Enn så klossete bilen ser ut, så ble den streket opp av Marcello Gandini, mannen som også designet Lamborghini Countach.

For 12 år siden dukket den svarte 1985-modellen opp ute i Asker. Jeg reiste ut for å se på den, og det ble handel. Under innspilling av den første Børning-filmen fikk bilen virkelig kjørt seg, så den ble plukket helt ned etterpå. Siden det er en homologeringsbil, nummer 149 av 200 bygde, er alt litt annerledes – og tilsvarende ukurant, og må handles inn i Frankrike. Så heretter skal den få leve et roligere liv.

Rallybil-arven

– Den hvite ble opprinnelig plukket ned for å bygges opp som løpsbil i utlandet. Slik gikk det ikke. Den fant veien til Norge for drøyt 20 år siden. Daværende eier bygde og restaurerte en fantastisk gjennomført og grom bil, med en rekke tidsriktige «racerbildetaljer». Stort sett har den stått lagret – som ikke bare er positivt, men utgangspunktet er unikt bra – til snart 40 år gammel bil å være. Da forrige eier var villig til å selge røk en nyrestaurert og strøken Ford Escort Mk2 ut av garasjen på Kolbotn. Kjedelig, men det er ikke mer enn en håndfull av disse i Norge, så her måtte man bare hoppe på. Våre to blir for øvrig aldri til salgs. De skal gutta våre arve

Mange kjenner Henrik Thorstensen fra hans sju år i Gatebil-organisasjonen hvor han blant annet var med å forme magasinet Gatebil.

Har du kjørt billøp?

– Kun i Gatebil-sammenheng. Kjørte rundt og fjaset. Det var helt andre tider.

Portene til garasjen, hvor verktøyet henger ryddig på bakveggen, den ene av sideveggenes dekor består av videokassetter mens bilder av egne biler fyller den andre, er på vei ned. Det italienske flagget ligger pent rullet sammen og det er på tide å rusle inn til husets private spillehall fylt med maskiner og spill fra 1980-årene.

Men det er en annen historie …