Dama med V12

Hun bærer halssmykke, øredobber og ring med BMWs emblem, ler ustoppelig og har eid så mange hundre biler at hun for lengst har mistet oversikten over hva som har vært innom på tunet opp gjennom årene. Og garasjen? Den er slett ikke tom nå heller.

Å matche bilparken til Marianne Smestad Arntsen er ikke lett, og tonen blir raskt skarp om riskokeren man ankommer med har kinesisk opphav og bærer et navn knapt noen har hørt om.

­­– Så du våger å kjøre inn her med en elektrisk bil som endatil er kinesisk!

Elbil? Da blir det mørkt

Marianne Smestad Arntsen ser forferdet på meg og utbryter at elbil skal hun i hvert fall ikke ha. – Da blir det mørkt, helt mørkt!

58-åringen ute på flatlandet midt inne i Østfold, bestemor er hun også, hevder å være en skrotnisse, men påstanden henger ikke på greip når virkeligheten avsløres, portene til bilhallen åpnes og innholdet kappes om å skinne.

Og aller fremst, nærmest porten for å komme seg raskt ut i det varme høstlyset, og foran rekken av gromme BMW-er som mang en entusiast kan misunne Marianne og mannen Odd Arild, står en liten tass som ikke har vært rød så lenge, og skinner mest av dem alle for å påkalle oppmerksomhet: Datsun 1600 Fairlady. Og oppmerksomhet skal den 54-årige japaneren snart få i møte med sitt absolutte publikum på høstens OMS.

Hører ikke hjemme her

– Jeg tok den i innbytte på en BMW 2002 for et års tid siden, kommer det tørt fra Marianne, etterfulgt av en lang latter. – Den hører liksom ikke hjemme i dette selskapet. 

Så Fairladyen, en virkelig grombil i Japan da den var ny og japansk bilindustri sto på terskelen til å erobre verden, skal selges. Men først skal den altså en tur innom messesenteret på Lillestrøm siste helgen i oktober.

– Du må ta med at etter en runde på verksteder her, er den lakkert av lærlingen Mari Synnøve Aas på Bilskadesenteret Østfold. Dette var hennes første hellakkeringsjobb, og hun er rimelig stolt av bilen.

Et ekstra bilgen

Ikke det at Marianne trenger å rydde i garasjen, som egentlig var gårdens redskapshus før familien Smestad Arntsen inntok eiendommen med et biltransportlass av ulike årgangen for åtte år siden. Det er gull å ha denne store bygningen, sier Marianne, for her er det plass nok til nye prosjekter hobbykremmeren med minst et ekstra bilgen konstant er på utkikk etter. Samtidig har hun genuin evne til å glede seg over enkel tilgang til bilparkens nøkler og at de aller fleste av dem starter ved kun å vri en gang på nøkkelen.

Så ut ruller den 12-sylindrede – huff, den skulle jo hatt en stor M på dekslet over motoren – som altså er husfruens sommerstasbil når hun ikke foretrekker å lufte håret i en Z3 fra 97, også den rød og BMWs folkekabriolet som med 1,8 liters motor ikke akkurat renner over av krefter.

– Motorkraften avgjør ikke om jeg får luft i håret. Legger jeg ned taket så lufter det.

Og om vinteren når snøen føyker over slettelandet i Trøgstad?

– Da kjører jeg Mercedes-Benz GLK. Må jo ha noe som også kan trekke litt tungt. Vi har båt og noen tilhengere.

Samling på 9,5 biler

GLK-en og en E-klasse inngår i bilparken på 9,5 biler. Den halve bilen skyldes mannens halve eierskap til et E30-prosjekt og ikke at den fysisk er halv eller regnes som summen av delene som henger til pynt rundt på veggene i bilhallen sammen med skiltet «Bud og minivaretaxi», virksomheten Marianne drev fra hun var 18 til hun ble lei av det et par år senere.

– Jeg har alltid vært interessert i bil. Jeg vokste opp på gård i Rælingen og fikk tidlig noe rakleverk av gamle biler å kjøre med. Så jeg hadde en Mini og en Amazon som jeg kjørte med hjemme og jeg kjørte Renaultene til mamma, en R8 og en R10.

Hvor gammel hun var da dette fant sted sier den offisielle historien intet om.

Skal tidlig krøkes

– Da jeg var 13-14 år begynte jeg å kjøre med de ordentlige bilene til pappa. Renault 16 og Renault 20. Faren min hadde mange Renaulter på den tiden. Litt senere, da jeg var mellom 16 og 18 år kjørte jeg mest Passaten til min far.

Da Marianne tok førerkort på 18-årsdagen hadde hun allerede mye kjøretrening …

– Min første bil var en Golf L, 1975-modell gressgrønn. Fikk den av onkelen min.

– En slik med 50 hk? – Var det såpass? Ja, det var vel det.

Odd Arild Smestad Arntsen ble mannen i Mariannes liv takket være en Opel Rally Kadett hun ble, som hun sier, griseforelsket i. Bilen sto utenfor huset hvor han bodde, men han var aldri hjemme da hun ringte på. Senere ble hun via venner invitert på fest dit.

Skrudde og solgte

– Og siden har det vært oss. Da Odd og jeg ble sammen begynte vi å hugge biler, solgte deler, bygde biler og solgte biler. Han skrudde og jeg solgte.

– Aner du hvor mange biler som har vært innom hos deg?

Det kommer ikke umiddelbart noe svar, men en lang, rungende latter.

– Tusenvis, kommer det fra sønnen Christoffer. Han står og skrur en BMW.

Mor henter seg inn og tenker i noen sekunder: – Sammen med mannen min – mellom fire og seks hundre!

100 biler på to år

Det er her Christoffer iler til: – Du solgte 100 biler på to år da dere bodde i Aurskog og hadde alltid 10-15 biler på gården.

Alt er til salgs, sier sønnen, men korrigeres av moren: – Ja, til rett pris. Det vi aktivt har for salg nå er Datsunen og Buicken, hvis jeg får nok for den. Vil ikke selge amerikaneren for knapper og glansbilder.

– Buicken virker litt malplassert i BMW-bildet?

– Vi ville har flere bein i å stå på i bilmiljøet. Så vi kjøpte en gammel Oldsmobile av en kjenning, vi ble tatt veldig godt imot i Amcar-miljøet, og jeg har egentlig vært Amcar-jente i mange år, men aldri hatt råd til å eie en slik bil. Så byttet vi inn Oldsmobilen hos Kjetil Minge og kjøpte en 58 Impala. Hadde den et par år, men rusten tok den. Så fikk vi tilbud om å kjøpe Buicken (1961 modell LeSabre) med bare 25.000 miles på telleren. Legg merke til speilvirkningen på instrumentbordet og at de originale plasttrekkene fortsatt sitter på setene.

– Den er kanskje tørst?

– Nei da, ikke så ille. Buicken er en skikkelig cruiser. Akkurat som å kjøre båt. Fikk juryprisen på siste treff i Moss som beste originale 60-70 tallet. Den så jeg ikke komme.

Har ikke båtførerprøven

– Jeg kjører også alle bilene, men ikke Buicken. Har ikke båtførerprøven, kommer det tørt fra sønnen som ikke deler morens oppfatning om at bilene bør beholdes så originale som mulig.

– Har du noen favorittepoker?

Veldig glad i 60- og 70-tallets biler. Så er jeg veldig glad i 850-en også.

Marianne Smestad blir drømmende i blikket før hun fortsetter.

– Med unntak av elektriske biler er jeg egentlig altetende, men i praksis holder jeg meg stor sett til det tyske. BMW har lenge vært på favorittlista, men før jeg møtte Odd strakk ikke økonomien til. Glem nye BMW-er, de har altfor mye plastikk og for mange feil. Det skjedde et eller annet med bilene seint på 90-tallet.

– Stemmer det at du også har bilsporterfaring?

– Jeg kjørte bilcross i fem år, men da Christoffer passerte 15 ble det litt plundrede å dele bil.

Sønnen fortsetter å skru bare et par meter unna der vi sitter i restene av et bilbaksete og ser bort på en for tiden dørløs CSL fra 1974. Marianne skyter inn: Denne kjøpte mannen min i 1999 for 90.000 svenske kroner. Nå er den verd to millioner. Men det skal legges til at vi har kostet mye på den.

Kan kjøre gammel drit

Med unntak av bruksbilene holder familien seg med gamle biler hvor det i vognkortet til den nyeste i samlingen står skrevet 1997.

– Jeg kommer aldri til å kjøpe noe nytt, så nymotens elektronikk plager meg ikke. Jeg kan kjøre gammel drit – det går fint.

Igjen ler Marianne Smestad lenge og høyt.

Det er på tide å sette seg bak rattet på den sjelløse, elektriske kineseren og håpe batteristrømmen holder helt hjem. 585 elektriske hester er plutselig ikke like kult i møte med 300 historiske og nærmest lydløse fra en V12-er.

I garasjen

• 1961 Buick LeSabre
• 1967 BMW 2000 CS
• 1969 Datsun 1600 Fairlady
• 1974 BMW 3,0 CSL
• 1974 BMW 1802
• 1987 BMW 325 cab
• 1992 BMW 850 V12
• 1997 BMW Z3 1,8
• 2013 Mercedes-Benz E-klasse
• 2015 Mercedes-Benz GLK