Citrofile Tronsmoen

Det første som møter meg når Jan Sverre Tronsmoen åpner garasjeporten er hekken på en lekker 1974 Citroën DS Pallas. Enn så lenge står den der alene med et avventende frontuttrykk og omgitt av vegger med verktøy mens den venter tålmodig for å bli tatt med ut på tur. Og om den i en stille nattetime skulle finne på å vekke til live de dreibare hovedlysene og la de lyse opp veggene, vil DS tilfreds kunne fastslå at her ser alt kjent ut hvilket betyr at veggene slett ikke forurenses av andre merkers bilder eller logo.

Bare Citroën

Selv på det flislagte og nærmest sterilt rene garasjegulvet skinner Citroëns logo mot meg rett bak tilhengerfestet for at ingen skal forledes til å tro at her er det bare å kjøre inn og parkere et hvilket som helst bilmerke. Nei, det går slett ikke.

Men jeg har ikke reist til et sted i indre Vestfold først og fremst for å se bilmodellen som reddet Frankrikes president Charles de Gaulle i et attentatforsøk. Gjennomhullet som DS-en ble av maskingeværkuler og med et punktert bakhjul lot bilen seg kjøre i stor fart fra åstedet. Presidenten og hans kone var i sikkerhet – og Citroën logget inn tiårets merkevareprofilering.

Konservatoriet

En dør bak i Tronsmoens garasje åpner ikke til det som hos mange ville vært et kott med skrot,

men til en samling av modellbiler, brosjyrer, bøker og annet profileringsmateriale fra Citroën i et volum så omfattende at det nærmest ter seg som en filial av produsentens arkiv,

samlet systematisk gjennom et 60-årig liv.

Jan Sverre Tronsmoen nikker anerkjennende til påstanden om at maken fins neppe i Norge.

– Betyr det at du har eid og kjørt Citroën hele livet?

– Det betyr det, kommer det kontant.

I en periode av livet så kort at han knapt vil snakke om det, kjørte Jan Sverre Moskvitch, men samtales penses fort inn på modeller med hydraulisk fjæring og som underbygger fransk bilhistorie.

Fiat ble til ID

– Meningen var da jeg tok førerkort å overta min onkels Fiat. Jeg fikk den for vrakpanten, men måtte skifte et stempel og overhalte samtidig toppen på den mens jeg gikk på bilmekanikerlinjen i Larvik. Da min søster fant en ID 19, grep min far inn og mente det var bedre at vi byttet bil. Og slik ble det.

– Jeg ble hennes faste mekaniker, skrudde på Fiaten i flere år samtidig som jeg kjørte ID 19. Så ID/DS kjenner jeg godt. Den kom i 1955, og knapt noen bil er det solgt så mange av på en utstilling som da den ble lansert 6. oktober 1955 på Paris Motor Show.

– Hvorfra har du fascinasjonen for akkurat Citroën?

– Jeg vokste opp med Citroën. Vi hadde Citroën hjemme. Pappa hadde ønsket seg Citroën i alle år og i 1969 kjøpte han DS 19 Pallas. Da vi flyttet til Tønsberg, ble det flere Citroëner. Min mor kjørte GS, hennes andre var blå, og en slik i samme farge har jeg i bestilling fra Nederland.

To biler i garasjen

Jeg har plass til og skal ha to biler i samlingen. Den grå DS Pallas likner veldig på den første DS vi hadde, og med en litt mindre GS i garasjen er ringen sluttet.

– Forfatteren Nils-Fredrik Nielsen sa om Citroën i «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter» at bilene deres er like kompliserte under panseret som deres eiere er oppe i hodet.

Jan Sverre ler en kort latter, og selv om både Nielsen og Tronsmoen har røttene i Tønsberg-distriktet, er den bortimot frekke påstanden ukjent for mannen som ikke på noen måte mener det er vanskelig å skru på en Citroën.

– Nei, det er ingen utfordring. Bare tre skruer for å ta av en forskjerm på en DS og da kommer du lett til. Bakskjermen løsnes med bare en skrue. Så det er hendig bil jeg skrur selv. Det sære og spesielle har tiltrukket meg.

Nå har ikke Jan Sverres eierskap til DS vært uten huller.

Kjøpte SM

– I 17 år, fra 1991 til 2018, var jeg uten DS. Min samboer syntes heller ikke noe om DS, men foreslo SM, så jeg kjøpte en SM i 2008 og eide den i 15 år. Rust ble sveiset, motor byttet, kjøpte nytt skinn og bilen ble lakkert om. Mange mener at har man først skaffet en SM, så selger man den ikke. Men jeg gjorde nå det.

Bare fire nye SM ble solgt i Norge. I 1972 koster den 160.000 kroner. Det var det samme som et husbankhus. En Porsche kostet til sammenlikning 99.000 kroner. Maserati-motor var standard, min på 2,7 liter.

Med SM kom folk alltid bort og skulle snakke bil. Antok at det ikke kom til å skje med DS, men det gjør det.

Forhandler i fire byer

Her er det på tide å minne om at Jan Sverres far, Arne Sverre, ikke bare kjørte billøp i 1950- og 60-årene, men senere bygde opp Citroën i Larvik og Sandefjord, og ved å kjøpe Vestfold Auto sikret kontroll over Citroën-salget i de fire største Vestfold-byene. I et eget skap hedres farens innsats med pokaler, bilder og avisklipp.

Nå ivaretas merket av Ole Grangaard.

Fritidslivet til Jan Sverre Tronmoen handler ikke bare om store biler, men også om de litt mindre med begrenset krav til vedlikehold om de parkeres vakkert i dertil egnede glasskap til glede for alle som måtte å lyst til å se nærmere på samlingen.

Etter års jakt framstår samlingen så komplett som det trolig lar seg gjøre.

Landets største samling?

– Modellbilene tenkte jeg kunne bli en samling da jeg var 15-16 år. Og det har tatt litt av, men jeg har hatt plass. Nå inneholder samlingen 958 modeller i alle størrelser fra 1:8 til 1:160, satt sammen slik at de forteller modellens historie. Du ser på fargenyansene hvordan bilene så ut den gang. Typisk i Norge har vært stasjonsvogner, og siden det er lite med modellbilproduksjon i Norden, så mangler jeg ZX stasjonsvogn og GS Service (uten sidedører i bagasjerommet). De ble også solgt i Norge.

Sannelig inneholder ikke monterne også noen Tomte Lærdal-biler.

– Ja, DS kabriolet. Der har jeg alle fargene.

– Jeg ser at James Bond også har sneket seg inn i samlingen.

– Det gikk med sju gule 2CV-er til innspillingen av «For Your Eyes Only». Du finner dem her.

Vi må ikke glemme brosjyrene, bøkene og alle instruksjonsbøkene. Jan Sverre løfter ut en bunke fra en av hyllen.

3.000 brosjyrer

– Jeg har nå 3.000 brosjyrer fra rundt 15 forskjellige land, så også det har tatt litt av. Samlingen inneholder også 167 forskjellige instruksjonsbøker, den eldste fra 1920. Har også alle Traction Avant-instruksjonsbøkene fra 1946 og framover. Om du teller, så består samlingen også av 305 bøker. Noen ganger har jeg kjøpt opp hele samlinger fra entusiaster som ikke lenger har plass.

– Du spurte om det er noe helt spesielt her. Den grønne plakaten hang hos importøren. Min far skulle i 1982 kjøpe en Citroën CX Prestige som jeg senere overtok. Dette var mens de holdt til på Storo, jeg var med og insisterte på at vi måtte ha med plakaten som hang på veggen i utstillingslokalet. Så det kom en fyr med en lang stige og hektet ned plakaten. Deretter hang den på soverommet på Tjøme til 2003. 

En nedtur

– Var det en nedtur da Peugeot overtok Citroën?

Tronsmoen trekker et langt sukk.

– Jeg synes det. Jeg hadde aldri noen tro på at Peugeot ville hjelpe Citroën til å bli store. Derimot synes jeg Bertel O. Steen som importør har strekt seg for å ta vare på Citroëns sjel. Den gule GS som nå bor på BOS-museet tilhørte i sin tid min bror. Det var han som fikk den lakkert gul.

For å understreke det citrofile engasjementet har Tronsmoen akkurat skrevet ferdig 340 boksider om «Citroën ambulanser». Boken, som utkommer på forsommeren i år, inneholder de fleste ambulansene som Citroën har lansert i en 100 årsperiode i tillegg til et 30-talls Citroën-ambulanser som tjenestegjorde i Norge fra 1945 til 1990. 

Om Jan Sverre Tronsmoen også har kjørt billøp? Ikke akkurat slike løp de fleste forbinder med billøp.

– Jeg kjørte presisjonskjøring med buss etter å ha jobbet 10 år i det for lengst opphørte Øybuss og vant i Vestfold-mesterskapet for buss.

Jan Sverre Tronsmoens garasje

 * 60 kvadratmeter fylt med pur glede.
* 1 stk. 1974 Citroën DS Pallas som snart får selskap av en GS.
* 167 forskjellige instruksjonsbøker.
* 305 bøker.
* 958 modellbiler i størrelse 1:8 til 1:160.
* 3.000 brosjyrer.