Tøfler rundt i garasjen

Willys Coupe har én utstillingslyd og én kjørelyd. Tore Meyer vrir konsentrert om nøkkelen og åtteren vekkes til live på en slik måte at vrælet kan tyde på at Meyer er i ferd med å stikke en varm og spiss nål langt inn i bilens sjel.

Siden drag-hjulene fortsatt lå litt hulter til bulter mot garasjeveggen, var det på tide å dempe lyd og lukt fra de fete rørene i bakkant av forskjermene, rør som inntil nylig var dekket av røde skinnposer. Et vipp på en diskret dashbordknapp, og den mer karakteristiske lyden en Small Block er i stand til å produsere gjennom et urbantilpasset eksosanlegg strømmet ut bak bilen.

Historiefortelling

Dette er historien om en 1937 Willys med 1941 front som etter et langt og tilsynelatende fyrrig liv på amerikansk asfalt, kan se fram til et godt voksenliv i lyse og oppvarmede omgivelser langt inne i Østfold, omgitt av ryddighet, amerikansk jukeboksmusikk, Snap-on verktøy og en Ford V8 fra midt på av 30-tallet.

Så handler det om livet til Tore og kona Anita og deres fascinasjon for amerikansk hobbybilliv og perfeksjonen som ligger i å løfte biler med potensiale opp på et nivå som har medført at familien stadig må handle inn nye hyller å sette premiene på. Tore Meyer forventer å bli trodd på at han ikke har peiling på antallet premier arbeidet med bilene har resultert i.

Bileieren blar i flere motortidsskrifter og kan tapetsere minst en verkstedvegg med glansede reportasjer av biler han har eid.

– Hvor mange entusiastbiler har du hatt opp gjennom årene?

Tore tenker lenge, teller inne i seg, men gir opp.

Mistet oversikten

– Jeg har for lengst mistet oversikten, men det må være rundt 100. Noen av dem har bare vært innom. Bare et fåtall er restaurert. Har man lyst på en Thunderbird, så kjøper man en slik. Så hadde jeg lyst på en 58 Pontiac Bonneville, den fant jeg i Berlin, og tok den med meg hjem. Sånn har det fortsatt.

– Biler finner jeg både i Norge og i utlandet, men de mest ettertraktede objektene finnes utenfor landets grenser.

Så presiserer Meyer: – En skal ikke bare skru på bilene, det er like viktig å ta seg tid til å kjøre med dem.

– Har du gjennom årene blitt så kresen at det er vrient å kjøpe bil?

Kresen

– Jo, det er vrient. Spørsmålet er jo hvilken hensikt man har med bilen, hvor lenge man skal ha den. Bilene jeg kjøper skal ha et visst nivå, så mye faller ut. Jeg har en terskel som er ganske høy og har sett på mye rart.

– Jeg har fått tak i biler i USA som er fine å se på, men er ikke like fine under pelsen, om jeg kan si det slik. Jeg tok hjem en 1960 Cadillac bygd i 101 ex – min var byggenummer 54. Den så delikat ut, men var dessverre ikke så bra som den ble fremstilt som.

Prutet

– Willys som står her hentet jeg i Vestfold. Den var tatt hjem fra USA, var ikke registrert, men lagt ut for salg i 2015 til en pris jeg syntes var for høy. Så jeg inntok ventemodus, og da jeg møtte eieren på et treff tre år senere og bilen fortsatt ikke var solgt, ble den min for en fornuftig pris.

– Bilen var også grei den. Fungerte bra og vi brukte den en hel sommer, vi. I manges øyne var det en flott bil, i mine et objekt. Jeg hadde planer og mål med bilen. Jeg visste hvordan jeg ville ha den fra starten av.

Så var det å begynne å plukke på den.

Lang drøm

Anita skyter inn: – Dette er bilen Tore har drømt om i mange år, så mye har med årene formet seg i hodet på hvordan han vil ha ting.

Og Tore fortsetter: – Jeg bruker mye fantasi på å pønske ut hvordan jeg vil ha bilene og hva de skal uttrykke. Det å kunne skape seg et bilde av hvordan det skal se ut er viktig for sluttresultatet. Med mye god hjelp blir det bra.

– Skal gjøre litt, så skal man gjøre det og det, så drar det på seg. Da den nærmet seg ferdig utvendig, ble det til å ta den innvendig også, sier Anita.

Det begynte med motoren.

– Jeg ville ikke ha åtte trakter opp. I min verden skal Willis ha kompressor og ikke noe annet.

NY MOTOR

Så etter litt fram og tilbake endte det opp med en helt ny Chevrolet small block med 671 kompressor og to Edelbrock forgassere på toppen. Kim Andreas Løken, en fabelaktig flink fyr hos Minges Universalservice, bygde motoren fra bunnen av med kompressoren drevet for grei oppførsel på landevei. Alt under bilen er også byttet eller oppgradert.

Deretter ble det lagt planer for karosseriet. Alt ble slipt ned til blankt stål, gammel moro utbedret før Slitu karosseriverksted la på Lexus-fargen Silver Pearl Metallic. Til slutt fikk bilen en runde med titan-coating hos Poleringssenteret i Mysen.

– Innredningen har vi tegnet mye på. Her var kravene så store at jeg har fått hjelp av en salmaker. Jeg har trukket om flere biler og kunne gjort det selv, men ikke så bra som min polske salmaker fikk det til. Du ser det på de snorrette sømmene.

12 kuskinn

– Det gikk med 12 norske kuskinn for å bekle bilen, bearbeidet i Italia i fargen Ferrari Rosso. Ett skinn er i reserve.

– Dette minner om Rolls-Royce-nivå?

– Det går med mange skinn når seter, paneler, tak, bagasjerom og gulvmatter skal bekles likt. Her er lik struktur på alt, ingen skjolder å se.

– Hvor henter dere navn fra?

– Navn? De bare detter ned som «Willy the Kid».

– Og min Ford V8 heter «Bruno» fordi den er brun, kommer det lynkjapt fra Anita.

– Det er i overført betydning to prikker over i-en i Meyers Willys: bakfelgene fra Billett Specialties i dimensjonen 15 x 12 tommer med BF Goodyear 285/70 15. Framfelgene fra Et i størrelse 15 x 8 tommer har påmontert ganske standardiserte 195/65 15-dekk fra Pirelli.

Logo i bladgull

Den andre prikken er levert av kunstneren Ivar Åsland som har laget logoen til høyre på bakskjermen og på dashbordet. På Åsland-vis er deler av den i bladgull.

Nå er bilen klar og premierevises på Oslo Motor Show. Også Anita stiller med Forden på standen til NSRA.

Verken Anita eller Tore vokste opp i noe bilmiljø, men Tore vedgår at bilinteressen våknet tidlig, at han i barneårene i Stockholm elsket å tråkke rundt på Sveavägen og se bilene som var til salgs der.

Og dagen etter konfirmasjonsdagen tømte han sparegrisen og kjøpte sin første bil. Den var verd hver krone, minnes han. Tore ble sjekket opp av Anita på et bad taste party.

– Tore spurte om jeg hadde lyst til å være med ut i garasjen. Jeg tenke ok, hva skal vi der? Men det var jo for å se på bilen han hadde, en 63 Corvette med split window, sier Anita og bryter ut i hjertelig og rå latter.

Fagprøven

– Anita gikk opp til fagprøven på Elmia i Jönköping. Der fikk hun utlevert fire bokser med q-tips som skulle brukes på dekkrillene og felgene. De har aldri vært så rene noen gang. Så hun bestod prøven.

– Ikke så rart det. Jeg brukte 200 q-tips per hjul, kommer det kontant tilbake.

Hobbylivet til Tore Meyer har tidligere i stor grad bestått av Corvette med deltakelse på utstillinger i Norden, Tyskland og i USA. Mens dette fortelles plukkes en diger pokal ned fra hyllene.

– Dette er den gjeveste av alle premiene og er fra Elmia i 2004 da jeg slo selveste Hot Rod-legenden Boyd Coddington. Jeg tråkket noe så grådig på æren hans.

– Dere har vært ofte i USA?

Bærer hjem deler

Det har blitt noen turer til ulike arrangementer, eksempelvis til Sema i Las Vegas.

Så handler vi deler, ikke minst på Turkey Run, Daytona. Anita går rundt med sekk på ryggen og sekk på magen mens jeg plukker med begge hendene. Slik blir det det vekt av. Har gjerne med 80 kilo i deler hjem.

– Kunne du tenke deg Corvette igjen?

– Kunne gjerne tenkt meg en ny C8.

– Hva kan du gjøre med den?

– Nei, den kan man bare kose seg med.

Imens rusler Tore og Anita rundt i kjelleren i tøfler (som Tore hardnakket hevder bare er på lån), nyter synet av vakre biler og spiller amerikanske musikk fra 50-, 60, og 70-tallet fra en original, klassisk stereo jukeboks.